Et nytt kapittel

Datter:  Her er jeg igjen! Det er 5 måneder siden jeg sist skrev ned mine bønner til deg. Det er hektisk med en liten gutt. Behovet for å skrive har ikke vært så stort, eller så glemmer jeg bare hvor mye det en gang gav meg. Nå har jeg lyst til å skrive igjen, for det er så mye lettere å sortere tankene mine på denne måten.

Mitt forhold og min hengivenhet til deg Pappa, blir stadig satt på prøve. Det er en stadig kamp inni meg, og jeg ender ofte opp med å fordømme meg selv. Det som skulle være en oppmuntring til å heise blikket og gå mot deg, blir lett en fordømmelse for det som ikke ble gjort, eller gale valg jeg tok. Takk Pappa, for at du ikke fordømmer meg. Takk for at din nåde inviterer meg opp på ditt fang uten å anklage. Takk for at du har lovet at du aldri skal slippe meg eller forlate meg. Jeg er din for alltid!

Men jeg ønsker ikke å forbli et spedbarn, derfor ber jeg om nåde til å stå imot fristelsene som stjeler tiden jeg skulle brukt med deg. La dette bli min sannhet:

"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i (og gjennom) meg."

Far: Det er en grunn til at du skriver nå min datter. Det er en grunn til at du stadig søker meg. Jeg ER den som virker alt i alle og som fullfører det jeg har begynt. Vent på meg og stol på meg. Min nåde er nok for deg!